Historie

Fra NOU 2001:14 , kap. 8.2: På slutten av 1800-tallet var den organiserte arbeidstakersiden i Norge vennlig innstilt til at utenforstående kunne mekle i interessetvister, mens arbeidsgiversiden var noe mer skeptisk. Før arbeidstvistlovens tilkomst kjennes det meklingsforsøk fra for eksempel stortingsrepresentanter, men det var først med lovvedtaket i 1915 at mekling ble institusjonalisert.

Det normale både da og nå er at mekling skjer på grunnlag av melding om plassoppsigelse, og at riksmekleren har nedlagt et midlertidig forbud mot arbeidskamp under meklingen. Fristene i arbeidstvistloven (mekling kan kreves sluttet etter minst 10 dager fra arbeidskampforbudet, deretter løper det 4 dager) er uendret siden 1915.

I perioden 1925-1935 var det avstemningsreglene i meklingskapittelet som sto i fokus. Ved lovrevisjonen i 1934 ble riksmeklingsmannen gitt myndighet til å gripe inn i forhandlinger, selv om ingen av partene hadde varslet plassoppsigelse. I tillegg ble det tatt inn regler om hvordan avstemninger over meklingsforslag skulle foregå, og hvilke deltagelsesprosenter som måtte til for at et forslag skulle kunne forkastes. Det ble også tatt inn en bestemmelse om at riksmeklingsmannen kunne koble sammen avstemninger i ulike fag og organisasjoner, slik at det var det samlede avstemningsresultatet som skulle gjelde. I forbindelse med at Landsorganisasjonen og N.A.F. i 1935 inngikk Hovedavtalen, ble kravene om stemmetall og valgdeltakelse ansett som overflødige. Andre bestemmelser, blant annet om kobling, ble likevel beholdt med den tilføyelse at meklingsmannen skulle rådføre seg med de berørte hovedorganisasjoner før beslutning om kobling ble truffet.

Inntil vedtagelsen av tjenestetvistloven i 1958 eksisterte det ingen meklingsordning i statsoppgjørene. Tjenestetvistkomiteen, nedsatt i 1955, foreslo en egen statsmeklingsmann, men Lønns- og prisdepartementet foreslo i stedet at man prøvde ut felles meglingsinstitusjon for arbeidstvistloven og tjenestetvistloven. Tjenestetvistkomiteen hadde også foreslått at avstemningsreglene i tjenestemannsorganisasjonene skulle være betydelig strengere enn i arbeidstvistloven. Blant annet het det i komiteens innstilling at minst halvparten av de stemmeberettigede medlemmene måtte ha stemt mot et meklingsforslag for at det skulle være forkastet. Departementet var imidlertid også i denne sammenhengen mer opptatt av å skape likhet mellom staten og arbeidsmarkedet for øvrig, noe som ble fulgt opp i den endelige loven. På noen områder er det likevel avvik.

Mekling ble gjort ubetinget tvungen i tjenestetvistloven. Tidsfristene for midlertidig forbud mot arbeidskamp var annerledes utformet, var det gått 14 dager etter at meklingen var begynt så kunne hver av partene kreve meklingen sluttet. Senest en uke etter krav var fremsatt, skulle meklingen slutte. I tillegg var det eksplisitt inntatt i loven at riksmeklingsmannen kunne forlange at et meklingsforslag ble undergitt avstemning, og adgangen til kobling på tvers av organisasjonsgrenser var også tatt med. Begrunnelsen for å avvike arbeidstvistlovens fredspliktperioder ble ikke særlig utdypet i forarbeidene.

Meklingsreglene har i etterkrigstiden praktisk talt ikke vært vesentlig endret. Det finnes ikke mange arbeidsrettsdommer om mekling, men noen - så som ARD 1982 s. 200 om retten til å påby avstemning og ARD 1987 s. 81 om utvidelse av arbeidsnedleggelse i samme tvist - har vært viktige. Arbeidstvistloven 2012 trådte i kraft 1. mars 2012. Meklingskapitlet ble da gjenstand for endringer både med henhold til lovstruktur og språk. Når det gjelder innholdet i de prosessuelle bestemmelsene i meklingskapitlet, består endringene i at disse er brakt mer i samsvar med meklingsinstitusjonens og partenes praksis. Rettspraksis fra Arbeidsretten og langvarig og entydig praksis mellom partene er således søkt kodifisert.

I all hovedsak er rettstilstanden etter arbeidstvistloven 1927 videreført i den nye loven uten realitetsendringer, og det er kun foretatt mindre justeringer og presiseringer. Hensynet til at loven skal kunne gi god veiledning til partene er ivaretatt gjennom språklig modernisering og kodifisering av partenes praksis, jf. for eksempel § 15 om ulike sider ved plassoppsigelse.

Hensynet til kjønnsnøytralitet har medført at riksmeklingsmann er byttet ut med riksmekler, og meklingsmann og kretsmeklingsmann er byttet ut med mekler og kretsmekler.

Tilpasningen til ny teknologi er blant annet søkt ivaretatt ved at loven ikke lenger beskriver den konkrete forsendelsesmåte for meldinger til riksmekleren når det er gitt plassoppsigelse, slik som i arbeidstvistloven 1927 § 28 nr. 2 første ledd. I stedet bestemmer § 16 første ledd at meldingen til riksmekleren skal gis skriftlig. Derved åpnes det for at meldingen også kan sendes elektronisk når forholdene ligger til rette for det.

Bestemmelser som har vist seg å være uten nevneverdig praktisk betydning eller vist seg uhensiktsmessige i praksis er ikke videreført. Av disse er for eksempel særreglene om plassoppsigelse for midlertidige ansettelsesforhold etter arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 1 andre til femte ledd, og bestemmelsene om kobling av avstemmingsresultater etter § 35 nr. 9. I tillegg gjelder dette også deler av bestemmelsene om meklingsmennenes virksomhet i § 27 a nr. 1 og 2.

Arbeidslivets parter har i stor grad vært fornøyd med reglene i Norge. Meklingsinstitusjonen nyter derfor stor respekt blant partene. Går en til andre land, er det likevel ingen selvfølgelighet at myndighetene oppretter meklingsinstitusjoner med tilsvarende beføyelser overfor partene. Riksmeklerens rett til å nedlegge midlertidig forbud mot arbeidskamp, gjenfinnes ikke i mange andre vestlige land. I Danmark har megleren rett til å påby lengre fredspliktperioder enn i Norge, også i USA, Sverige og Finland finnes det anledning til å utsette eller stoppe arbeidskamp hvis den truer samfunnsviktige funksjoner. Ut over disse landene har lovgiver i vestlige land i stor grad begrenset seg til å stille et meklingsapparat til disposisjon for partene hvis de er enige om å be om bistand.